Nashville, USA

Howdy y’all!

Naa har vi kommet til Nashville i Tennessee. Sist dere hoerte fra meg, saa var vi i Yosemite nasjonalpark. Som jeg var inne paa sist, og som dere ogsaa kan se fra bildene, saa var dette en utrolig fin plass. Dagen etter jeg la ut bloggen sist, saa hadde vi en ny dagstur til et fossefall. Turen gikk til toppen av Yosemite falls. Det var en mye hardere tur enn den vi gikk dagen foer. Vi begynte med godt mot, og stegte forbi det som var av folk, men etter 5 maaneder uten saerlig trening, saa pusta vi litt ekstra godt. Etter tre timer med konstant oppoverbakke, saa naadde vi toppen. Her spiste vi lunsj, noeyt utsikten og stekte oss litt i sola. Vi hadde egentlig planer om aa naa toppen av El Capitan (et velkjent klatrefjell), men vi hadde funnet oss saa godt til rette i solsteiken, at vi ikke fikk tid til det.

Dagen etter pakka vi bilen og kjoerte i retning Las Vegas. Paa veien tok vi turen innom Death Vally (den varmeste plassen i USA). Temperaturen var 108 grader Farenheit (en plass mellom 40 og 50 celcius tror jeg) da vi kjoerte igjennom. Det var saa varmt at vi maatte slaa av airconen for at ikke bilen skulle koke. Utrolig nok er det noen folk som har bosatt seg her. (Kunne kanskje vaert med i “der ingen skulle tru nokon kunne bu”).

Paa kvelden den andre dagen etter vi forlot Yosemite, saa naadde vi Vegas. Store hoteller / casinoer med blinkende lys moette oss fra alle kanter. Vi bosatte oss paa Circus circus, det billigste og det hotellet med mest blinkende lys. Senere tok vi ei stipe gjennom “The strip” og saa paa alle de kjente casinoene (Bellaggio, Caecars palace, Luxor osv.). Det ble ikke saa mye gambling den foerste kvelden, men vi fikk svidd av noen dollars paa noen enarmede banditter foer vi la oss. Dagen etter viste kalenderen 17. mai, saa vi bestemte oss for aa gjoere litt ekstra ut av dennne dagen. Vi bestemte oss for aa gaa paa et show, men endte faktisk opp med aa gaa paa to show. Det foerste var et fantastisk trylleshow, hvor de beste trollmennene i verden serverte oss flyvende mennesker, kaniner som dukket opp av flosshatt osv. Senere tok vi turen til Luxor (pyramiden) og saa en oppgradert versjon av de tradisjonelle sparkepikeshowene. I det samme showet hadde de lurt inn en vittig kar, som hadde noen parodier paa James Brown, Michael Jackson, Tina Turner og et par til. Etter de to forrykende showene tok vi turen til Bellaggio. Her saa vi paa den velkjente fontenen, mens vi deretter tok turen inn paa casinoet for aa sjekke stemninga. Vi kikka litt paa folk som spilte bort en haug med penger paa rulett, blackjack og poker. Vi vurderte aa hive oss med paa lasset, men endte bare opp med aa spille litt paa noen pokermaskiner.

Den 18. mai forlot vi vegas. Planen var aa komme oss til Grand Canyon, men siden vi kom oss sent ut av seng, i tillegg til at vi tok turen innom Hoover dam (stod ferdig paa 30-tallet og regnet for en av de stoerste ingenioerbragdene i historien), saa maatte vi ta et pitstopp i en liten by kalt Flagstaff.

Dagen etter var det duka for Grand Canyon. Fantastic! Marvellous! Unbelievable! Dette var bare noen av superlativene som kom fra turistene rundt oss, og jeg maa si meg helt enig med dem. Det er rett og slett ikke til aa tro. Aa gaa langs ei diger sprekk i bakken og 2000 meter nede i sprekken renner den massive colorado river, nei det er ikke annet aa si enn fantastic, marvellous, osv.

Vi surra rundt i GC i to dager foer vi reiste videre. Det var naa duka for dagene vi skulle spise kilometre paa Higway 40. Planen var aa komme seg til Memphis paa 3 dager. Vi klarte det paa 4. Foerste dagen hadde vi planlagt aa komme oss fra GC til Albaquerque, men strekket ble for langt og pga. vi kom inn i ny tidssone, saa ble vi tvunget til aa overnatte paa et slitent motel kalt “road runner” midt i gokk. Gokk laa en plass i staten New Mexico, for de som maatte lure paa det.

Paa dag nummer 2 av transportetappen, saa kom vi oss helt til Amarillo i Texas. Amarillo var tidligere kjent som et festelig sted, hvor folk som kjoerte Rout 66 stoppa. I dag er det egentlig mest kjent for biff. Det er her du kan teste magesekken din med aa proeve aa spise en 72 oz (ca 2 kg) biff og med masse tilbehoer. Klarer du aa spise opp alt paa en time, saa faar du maten gratis, hvis ikke saa maa du bla opp 50 USD. Vi tok turen innom, men innsaa vaare begrensninger og endte opp med en 8 oz biff istedet. Biffen var moer og fin, og med en texansize beer (stor), saa sov vi godt til kvelden.

Dagen etter kjoerte vi til Oklahoma City, i staten Oklahoma. Her fikk vi med oss premieren paa Indiana Jones. Paa kvelden satt vi og spillte spar-dam (har blitt den store slageren paa turen) og fulgte spent med paa oppdatteringene paa Weather Chanel (det var nemmelig brutt ut tornadovarsel for steder i Oklahoma). Da vi fikk konstatert att faren var over, pusta vi letta ut og sovna tungt.

Saa var det duka for Memphis. Vi kom dit paa fredag og var der fram til i gaar. Vi var en tur innom “Civil rights museum” (Museum om Martin Luther King og hans kamp), Elvis’ Graceland, Sun studios (Hvor Elvis, Cash og gjengen har spillt inn mange av de første platene deres), men hang for det meste i Biel street. Biel street er stappfull av Bluesklubber, gatemusikere og mennesker. Vi fikk med oss en rekke konserter og noeyt livet. Jeg proevde meg forresten paa litt rodeo, paa ryggen til en robot-okse. Dokumentasjon kommer seinere). Memphis er nok definitift et av hoeydepunktene paa turen.

I gaar ankom vi Nahville. Vaeret her er kjipt, saa vi har ikke faatt utforska byen her enda. Byen har visst livekonserter 365 dager i aaret, saa det blir nok kanske til at en tar en tur ut i kveld.

I morgen baerer det ut paa veien igjen. Maalet er aa komme oss til Chicago.

Hasta la vista dere der hjemme

Yosemite nasjonalpark, USA

Hei hei!

Da var jeg tilbake igjen. Som dere ser, saa har vi forflyttet oss ganske langt siden sist. Naa sitter jeg i ei toemmerhytte langt inni granskauen. Utrolig nok, saa er det ogsaa her, installert bredbaand.

Sist dere hoerte fra meg, saa befant jeg meg i Brisbane. Formen var ikke helt paa topp, men en god hestekur med antibiotika gjorde susen. Jeg brukte ogsaa en ekstra dag bare for aa faa konstatert fra legen, at alt var ok. Den siste dagen i Australia brukte Oeystein og jeg paa Moerten island, ei oey uten for Brisbane. Oeya hadde fine sanddyner, i tillegg til noen skipsvrak som hadde gaatt paa grunn her. Disse vraka hadde ligget der i mange aar og fungerte naa som grobunn for et korallrev. Vi leide oss snorkleutstyr og utforska disse vrakene. Her saa vi masse fisk og hai. Veldig spennende. Vi hadde ogsaa ei runde i kaiak foer vi tok faerja tilbake til fastland. En flott avsluttning paa Australia-oppholdet.

Dagen etter satte vi kursen til Fiji. Vi hadde ganske store forventniger, siden vi hadde hoert mange varme ord om oeygruppen. Vi landa i Nadi, som er paa hovedoeya. Varmen slo i mot oss som en vegg da vi gikk ut av flyet. Deilig! Saa da var det duka for shorts, hawaiiskjorte og blomster bak oeret. Resten av kvelden oppholdt vi oss paa resorten vi leide oss inn paa, mens vi noeyt et par Fiji bitter ved bassengkanten. Fiji er en god del billigere enn Australia, saa det var paa tide a innta greverollen igjen. Passet meg utmerket

Dagen etter lagde vi en plan for resten av Fiji oppholdet, for deretter aa booke alt fra bo til baatbilletter og aktiviteter. Utenom surfekurset, saa hadde vi ikke faatt gjort alt vi hadde tenkt aa gjoere i Australia, saa vi var ganske sugene paa nye eventyr igjen. Dette medfoerte at vi booket advanced dykkekurs, haidykking og sist, men ikke minst, fallskjermhopp. Ganske friskt satset synes naa jeg. (Til mamma: Jeg er fortsatt like hel og heller ikke suicidal).

Foerste dag etter bookingraidet vaart begynte ganske rolig. Vi tok ferja til ei oey som laa 4 timer lengre nord fra hovedoeya. Oeya var igrunne akkurat slik vi hadde forestilt oss. Oeya bestod av hvite strender, palmer, bambusbungalower og hengekoeyer. Vaertskapet (ikledd blomsterskjorter og blomster bak oeret) moette oss ogsaa med sang og gitarspill. Resorten var den eneste som laa paa stranda vi kom til, noe som betydde at vi spiste her, booket utflukter her og de eneste folkene vi traff, var vaertskapet og de andre gjestene. Paa kvelden hadde vi en liten seremoni hvor vi nye introduserte oss selv, for saa aa ta del av “familien” paa oeya. Etterpaa var det duka for “Bula-dans”, hvor ogsaa gjestene tok del i dansen. Den minnet egentlig ganske mye om linedanse, bare hendene gikk i boelgebevegelser i stedet for hoftetaket. Hele dette opplegget foerte til at vi ble godt kjent med de andre gjestene og hadde det svaert hyggelig sammen. De to dagene vi var her, laa vi mye i hengekoey og leste og spiste selvplukket kokkosnoetter, men vi var ogsaa med paa fisking (ingen fangst), i tillegg til at vi hadde en liten utflukt til stranda hvor filmen “Den blaa lagune” ble spillt inn.

Etter to dager paa denne oeya, saa forflyttet vi oss til ei oey lengre soer. Vi bodde tre dager paa Coconut bay resort. Som navnet skulle tilsi, saa var det ogsaa her, hvite strender og palmer. Planen til Audun og meg, var aa ta advanced dykkerlappen her. Dette gikk desverre ikke helt etter planen. Fiji er litt som Afrika: Fiji time og no worries. Saa det endte med at folkene som vi hadde booket gjennom, ikke kom og plukket oss opp. Vi gav ikke opp saa fort, saa vi booket heller paa nytt gjennom et lokalt selskap. Disse virket tilsynelatende proffe, men det skulle vise seg senere at disse ogsaa var av samme ulla. For aa faa advanced lappen, saa trenger en 5 spesialdykk. Vi fikk med oss baatdykk, dypdykk, navigasjon og driftdykk. Alle disse dykkene var kjempeflotte, men da vi kom til det siste dykket, som var nattdykk, saa skar det seg. Instuktoeren vaar hadde nemlig tatt helg og overlatt oss til laeregutten som hadde nesten mindre erfaring enn oss. Dette var jo selvsagt uakseptabelt, og vi satt oss paa bakbeina og krevde pengene tilbake. Iom. at lappen gikk floeyten, saa krevde vi alle pengene tilbake. Dette gikk ikke de med paa, og tilboey oss to alternativer: Roekkevarianten (kjoept og betalt uten praksis) eller en del av pengene tilbake. Vi truet med aa gaa til PADI, men de lot seg ikke skremme. Vi tok pengene og bestemte oss for aa klage de inn til PADI. Hele denne episoden var litt kjip, men i ettertid har vi slaatt oss til ro med at vi fikk 4 fine dykk. Nok om det…

Utenom dykkingen, saa hadde vi det festelig paa kveldene. Mange av folkene fra den forrige oeyen hadde ogsaa tatt turen hit. Hver kveld hadde vaertskapet oppvisning i forskjellige danser (litt overraskende saa var det ikke hula hula damer, men hula hula menn som danset. Damene fikk bare av og til lov til aa vaere med), mens vi etterpaa var med paa limbodans og slangedansen. Ganske festelig foerste kvelden, men en ble litt lei naar det var samme opplegg hver eneste kveld.

Etter Coconut bay, saa bar det tilbake til Nadi. Det var da duket for haidykk. Det var nok dette jeg hadde gledet/gruet meg mest til paa hele Fijioppholdet. Selskapet vi booket gjennom, er regna for aa vaere det beste i verden paa denne typen haidykk. Etter den forrige dykkefadesen, saa var jeg litt skeptisk, men det viste seg fort at disse folka var 100 ganger mer proffe. Det gjorde meg mye tryggere, iom at det var mulig vi kunne treffe paa en Tigerhai, med navn “scarface” og en lengde paa 6.5 m (hun var visst kjempe snill og grei i foelge guidene). Vi fikk “dessverre” ikke hilst paa Scarface, men vi fikk sett guidene mate og kose litt med Bullsharks. De var bar 12 fot (3-4m) Vi var ikke inni bur, men laa heller bak en halvmeter hoey mur av koraller og kikka paa guidene som styrte showet. Det hele var utrolig bra planlagt og utfoert, saa jeg tror vi alle foelte oss veldig trygge. Mot slutten foelte jeg meg saa trygg, at jeg var skuffet naar ikke Scarface tok turen innom.

Bilder kommer…

Den siste dagen paa Fiji gikk med til det som skulle vaere klimaks for fijioppholdet, nemmelig fallskjermhopp. Siden det hele tiden hadde skjedd noe mens vi var paa Fiji, saa hadde jeg egentlig nesten glemt at jeg hadde booket hele greia. Plutselig satt jeg i et fly 14000 fot (4-5000m) over bakken. Foerst forsvant Audun ut av flyet. Pulsen gikk i taket. Ready, set (hva er det jeg gjoer?), go! Et par saltoer, saa armene ut til siden. Proever aa puste gjennom kjeften, men finner fort ut at det er lettere gjennom nesa. 30 sekunder med fritt fall foer fallskjermen loeser seg ut. Under meg har jeg utsikten over hele fiji, mens stillehavet strekker seg ut saa langt oeyet kan se. Landingen gikk som smurt. De to andre baiasene kommer seg ogsaa trygt ned paa moder jord. Resten av dagen gaar vi alle tre rundt med det vaerste hollywood-gliset. En unik opplevelse, som absolutt er aa anbefale.

Bilder kommer…

Samme kveld reiser vi videre til Los Angeles. Vi reiste 4.mai kl 2200 og landet i LA 4.mai kl 1300. Iihaa, en dag ekstra. Paa LAX plukket vi opp leiebilen, som vi hadde resevert paa forhaand. Det var naa duka for automatgir og 6 felts motorveier. Selv om det hadde blitt ei stund siden sist vi hadde kjoert bil, saa gikk det som en droem paa de fint tilrettelagte veiene (dvs, hvis en trekker fra et par forsoek paa aa clutche med bremsen). Vi var ikke mindre snaue, enn at vi saa leide oss inn paa et motel i Hollywood, med gangavstand til “walk of fame”. Her var vi i tre hele dager. De tre dagene var vi noen skikkelig “orginale” turister: Vi saa walk of fame og kjoepte kjendiskart og kikka paa husene til kjendisene. Vi svingte ogsaa tilfeldigvis innom Hugh Haffnors Playboy Mansion (hvor vi hadde god utsikt til inngangsporten og den 3 meter hoeye hekken hans). Vi var ogsaa innom Universial studios og kikka paa studioene og moret oss i berg- og dalbaner. Sist, men ikke minst, saa tok vi turen til Santa Monica beach og leita etter Mitch, CJ og resten av baywatch-gjengen. Til vaar store skuffelse saa vi bare tomme utkikkstaarn.

Etter LA bar ferden videre nordover langs higway 1 (kystruten) til San Francisco. Vi tok det kuli og brukte to dager paa denne turen. Paa veien saa vi mye fint landskap og sjoeloever som laa og solte seg paa strendene. I San Francisco bodde vi hos et amerikansk par vi hadde blitt kjent med paa safarien i Tanzania. Et kjempe koselig og gjestfritt par, som absolutt ville gjoere alt for at oppholdet skulle bli best mulig. Vi sov der i tre netter. Vi fikk med oss en baseballkamp med San Francisco giants- Philadelphia, vi kjoerte den kjente cabeltrikken og saa tok vi turen innom det kjente Alcatraz fengselet, men det beste med hele San Francisco-oppholdet, var nok et hesteloep som Larry og Joan tok oss med paa. Hesteloepet var nemmelig en historisk event: Banen skulle rives etter 75 aar i drift. Ikledd poloskjorte og dressbukser, saa hadde Joan ordna et bord i losjen blant fiffen. Vi kunne spise og drikke saa mye vi ville, vi satsa penger paa hestene og paa toppen av det hele, saa fikk vi bilde sammen med vinnerrytteren fra det ene rittet. Jeg har aldri vaert fan av hesteloep, men dette var kjempe artig.

Jeg merker at det blir mye oppramsing av opplevelser, men jeg regner med bildene, som jeg etter hvert skal faa lagt ut, gir et bedre inntrykk av hvordan det var…

I gaar tok vi farvel med vaare amerikanske venner og satte kursen til Yosemite nasjonalpark. Her bor vi i campinghytter, hvor bjoernene lusker paa utsiden om kvelden (I dag fikk vi faktisk sett en bjoern paa ca 75 meters hold). Naturen her er kjempeflott: Bratte fjell med dype daler og massive fossefall. I dag hadde vi en flott gaatur, hvor vi kom paa kloss hold til en av de stor fossene her. Naturen er faktisk mye flottere enn det en ser paa bildene, saa vi kommer nok til aa bruke en del dager paa aa utforske den her.

Naa er klokka halvtolv paa kvelden her, saa jeg maa nok si god natt. Det blir vel forresten god morgen til dere…

Brisbane, Australia

Gday again mates!

Da har vi kommet oss opp til Brisbane, som er endepunktet for vaart Australia-opphold. For min egen del, saa hadde jeg ikke tenkt aa ankomme Brisbane saapass tidlig, men pga helsemessige aarsaker (alt i orden naa), saa ble det litt endringer i planene. 

Faktisk saa begynte elendighetene allerede rett etter jeg hadde skrevet forrige blog. Jeg fikk magesmerter, som tilsynelatende aldri ville gi slipp, saa for to dager siden reiste jeg opp til Brisbane for aa ta meg en tur til legen. Legen var usikker paa hva det kunne vaere, saa jeg ble sendt av sted for aa ta noen tester. Jeg faar ikke svar paa testene foer i morgen, men jeg fikk noen antibiotikatabletter som virkelig har gjort underverker. Jeg er ikke 100% enda, men det er ikke saa langt i fra, saa naa ser ting betraktelig lysere ut. 

Selv om helsa har skranta litt i det siste, saa har jeg likevel faatt opplevd litt. Etter Byron Bay saa reiste Audun og jeg litt lengre nord, naermere bestemt Coolangata. Oeystein reiste soerover for aa treffe en kamerat han kjente fra sommerjobben. 

Coolangata er en svaert rolig plass, med lite backpackere og andre turister. De har derimot gode boelger, noe som tiltrekker seg gode surfere, saa da foelte vi at det var paa sin plass at ogsaa vi tok turen dit. Vi har jo tross alt 5 dagers surfeerfaring. Vi leide rom paa et gammelt hotel, som foroevrig gav oss en foelelse av aa vaere paa “ondskapens hotell”. Det var mange rom, en enorm spisesal, men nesten ingen gjester. I tillegg kunne eireren/resepsjonisten minne litt om Jack Nicholsen. Foerste natta hoerte vi ogsaa kraftige smell i doera til rommet vaart, saa enten var oeksa til Johnny, nei jeg mener eieren, sloev eller saa var det trekk. Mest sannsynlig skyltes det nok trekk, for utenfor ulte vinden og regnet hoelja.  

Dagen etter var vi fortsatt like hele og uvaeret hadde roet seg.  Vi spiste egg og boenner til frokost, foer vi stimte rett ned til naermeste surfesjappe. Sjappa hadde ikke saa mye nybegynnerbrett, saa vi ble noedt til aa ta noen litt kortere brett. Med selvtillitten paa topp, saa hadde vi ikke saa mye i mot det. Med korte brett, var det ogsaa mye lettere aa utfoere surfernes foerste bud, nemmlig “be cool”.

Jeg hadde et litt lengre og bredere brett enn Audun, saa det var nok han som vant kulhetskonkurransen. I vannet sleit han nok en del mer, iom. at de fleste surfere gaar over til slike brett etter et aar eller to. Forholdene var ogsaa utrolig vanskelige, saa det ble ikke saa mye “iiihaa” og “wicked”-kjoering. Etter 3-4 timer var vi forsynte og leverte brettene tilbake.  Resten av dagen tilbrakte vi i ei solseng paa taket av Ondskapens hotell. 

Dagen etter spiste vi igjen ei fett- og proteinbombe til frokost. Hotellet hadde et fantastisk stort og flott kjoekken, noe som gav inspirasjon til kokkelering. Speilegg, bacon og boenner ble fortaert i store mengder. Jeg hadde ikke mista matlysten selv om magen hadde troebbel. Pga sistnevnte, saa valgte jeg aa ta det rolig denne dagen. Jeg kjente at anstrengelsene fra dagen foer, ikke hadde gjort ting bedre. Johnny hadde ogsaa en del krimboeker vi kunne laane, saa da ble det solsenga og John Rebus denne dagen.

Fredag 18. reiste vi videre. Ferden gikk til Surfers Paradise, hvor vi traff Oeystein igjen. Vi var her fram til soendagen. I og med at formen ikke ble noe bedre og vaeret var daarlig, saa var dette noen begredelige dager for min del. Jeg gikk for det meste rundt aa sturte og lurte paa hva i huleste jeg feilte, siden det aldri ville gaa over. Jeg bestemte meg for at et legebesoek var noedvendig, men jeg hadde ikke lyst til aa gaa til en lege med neonskilt, saa da valgte jeg aa reise til Brisbane. Jeg fikk foelge av Oeystein, mens Audun reiste videre til ei veninne fra folkehoeyskolen, som bor i Hervey Bay.

Dagen etter legebesoeket, saa var som sagt formen blitt betraktelig mye bedre. Lysten til aa se og oppleve begynte aa komme tilbake igjen, saa i gaar tok Oeystein og jeg turen til en liten dyrepark for aa se de australske dyrene. Det var en kjempe flott dyrepark. Dagens hoeydepunkt var nok aa faa mate og klappe Skippy, men det var ganske artig aa faa med seg et sauegjeting-show ogsaa. 

   

I dag kunne jeg bekrefte at formen stadig var paa bedringens vei. Dette gav rom for enda en ny utflukt. Vi meldte oss paa et elvekrus paa Brisbane river. Elva gaar tvers gjennom byen, og har vaert en sentral del av byens historie. Med irsk elvemusikk og en koselig fortellerstemme, saa puttra vi opp elva, mens vi saa byens fantastiske broer og byggverk. Med sol og blaa himmel, saa var dette en kjempe flott tur.

Til fredag reiser vi til Fiji. Jeg vet ikke hvor bra internettilgangen er der, saa det kan bli ei stund til neste gang dere hoere fra meg igjen. Kanskje blir det ikke foer rundt 5 mai, naar vi lander i LA, USA.

Haaper alle har det bare bra der hjemme. Dere i Trondheim maa ha lykke til med eksamensforberedelsene. 

Paa gjenhoer!        

Byron Bay, Australia

Gday mates!

Naa har vi kommet godt i gang med vaar oppdagelsesferd i Australia. Det har skjedd utrolig mye paa de dagene vi har vaert her, saa det har blitt lite tid til internett.com.

Som kjent, saa ankom vi Sydney den 4. april paa morgenkvisten. Hole av sult og med en kraftig jetlag, saa fikk vi stagga oss inn paa et hostell i sentrale Sydney. Selv om det kanskje kan virke billig med 150 kr for overnatting, saa var dette en svimlende pris for oss godt vandte asiafarere. Vi maatte ogsaa ligge paa 6 manns rom, lage maten sjoel, i tillegg til at vi ble tvunget til aa vaske opp etter oss. (Er det ikke synd paa oss? )

Etter aa ha vendt oss til den harde virkelighet, saa fant vi igrunne ut at det var litt godt aa komme tilbake til litt “vestlige” omgivelser. Det var mye hoeyere standard paa alt: Madrassene var myke, aiconen virka, det var alltid varmt vann i dusjen, dobbelt saa store matporsjoner og trafikkreglene ble praktisert. Selv om en befinner seg paa andre siden av kloden, saa fikk en litt foelelse av aa vaere i Norge igjen.
Vi hadde tre overnattinger i Sydney. Den foerste dagen gikk for det meste med til aa utligne doegnvillheten. Vi sov halve dagen paa rommet, foer vi avslutta dagen med aa gaa paa kino.

Dagen etter var vi friske og opplagte, og var klare for aa utforske mer av sydneys store severdigheter. Vi begynte med det mest opplagte, nemlig “Scottsmans pub” rett ved siden av hostellet. Neida, vi tok undergrunnsbanen direkte til Sydney Harbor, hvor det flotte operahuset, designet av den saere dansken Joern Utzon, staar. Det er ikke noe tvil om at det er et unikt byggver. Selv om byggeprosessen ble startet i 1959, saa er det ogsaa i dag et hypermoderne bygg. Vi vandra rundt paa utsiden av bygget, studerte konstruksjonen paa naert hold, mens vi til slutt fikk dokumentert med bilder og kunne slaa fast; “been there, done that”. (Tillater meg litt arroganse ettersom jeg er blitt saa verdensvandt).

Etter operahuset spaserte vi videre til “Sydney harbor bridge”. Vi kunne ha betalt noen hundrelapper for aa gaa paa de store buene over broa, men valgt heller aa staa paa undersiden og studere baerebjelkene.

Formen var virkelig paa topp denne dagen, saa vi tok det ambisioese valget, aa gaa noen kilometer over til Darling Bay. Vaeret var fortreffelig denne dagen, saa da passet det bra aa spasere langs Darling Bays fine brygge, fyllt med uterestauranter. Vi noeyt ei utepils, spiste litt Thai mat (hadde ikke faatt nok tidligere), foer vi avslutta med en tur paa imax-kinoen. Siden det var loerdag, saa var det fullt liv paa hostellet. Vi hang oss paa festlighetene, og endte seinere opp paa byen. Jeg avslutta kvelden med en fortreffelig “skippy-burger” (utrolig god, men hvar glir ikke ned en loerdagskveld klokka 3 paa natta).

Dagen etter sov vi lenge. Saa litt paa TV. Paa kvelden lagde vi Taco a la norsk stil. Old el paso krydder, saus og lefser. Smakte som vanlig kjempe godt.

Mandag 7. var det duka for surfekurs. Naar vi bestilte reisa gjennom kilroy, saa bestilte vi ogsaa et 5 dagers surfekurs. Dagen begynte ikke saerlig bra ettersom vi forsov oss. Vi vaakna opp 10 min foer vi skulle moete, men pga vi er saa utrolig effektive, saa klarte vi aa moete opp 3 min over tida. Vi kunne like gjerne ha moett opp en halvtime seinere, iom. at surferne er noen “chille duder”, som gjerne tar seg litt god tid om morgenen. Vi ble moett av en “wicked dude”, aka “Dan the man”, som skulle vaere hovedguiden vaar for resten av uka. Dan var ogsaa bussjaafoeren som frakta oss nordover langs oestkysten. Maalet var aa “catch some wicked waves”.

Vi var en gjeng paa ca. 50 personer som hadde meldt oss paa. Vi kjoerte buss fra Sydney og 6 timer nordover til en plass jeg ikke husker navnet paa. Her ble ble vi plassert paa 10 manns rom. Vi fikk saa vidt hilst paa de vi sov paa rom med, foer det bar rett i ei vaatdrakt, for saa aa laere litt elementaer surfeteknikk paa stranda. Etter litt toerrtrening paa stranda, saa var det duka for litt “nosedives”, saltvann i hals og nese, i tillegg til hostekuler og brekninger. Etter den foerste julinga, klarte en del av oss (inkl. meg selv, vel aa merke) aa staa oppreist i noen sekunder. Etter noen timer i sjoen, saa var surfinga over for denne dagen. Paa kvelden var det grillfest / bli-kjent-fest, med “meat on the barb and cracking some tinnies on the beach” (utmerket grillmat og oel). Det var foroevrig 12 norske med paa kurset.

Neste dag ble vi vekket kl 0700. Jeg fikk litt flashbacks fra militaeret, men det var ikke saa galt naar det kun var surfing som stod paa programmet. Siden det er hoest i Australia naa, saa ble det en kald opplevelse aa hoppe i ei klissvaat vaatdrakt. Reinet hoeljet ned, noe som ikke akkurrat gjorde opplevelsen varmere. Det regnet foroevrig alle dagene, utenom siste dagen. En kan jo si at en var uheldig med vaeret, men det var jo ikke saa farlig naar en for det meste oppholdt seg i vannet.

Dagene gikk og vi ble alle betraktelig bedre til aa surfe. Skummeboelgen ble peanuts etter hvert, men de store monsterboelgene lengre ute var det vaerre med. Det endte som regel med “nosedive” og juling, eller at en ikke kom opp foer boelga var brutt. Men men, det var alikevel veldig goey og det gav absolutt mersmak aa surfe. Men etter 5 dager med surfing, saa begynte det aa skrante paa motivasjonen. Det var ikke fordi det var kjedelig, men fordi det gjorde vondt i hele kroppen og saa var det til tider saa kaldt at en hadde mer lyst til aa holde senga enn aa surfe. Saa siste dagen, foroevrig den eneste dagen med sol, saa valgte jeg heller aa innta hvileposisjon paa stranda. Det var uansett bare for noen timer, for vi skulle videre til Byron Bay den samme dagen. Noen av kursdeltagerne reiste soerover til Sydney igjen, men de fleste ble med nordover til Byron Bay. Her ble det paa kvelden arrangert en avsluttningsfest i baren paa hostellet. Vi tok farvel med en god del folk som reiste dagen etter, men en del ble som oss igjen i Byron Bay. Det var mye bra folk med paa turen, men vi hang for det meste sammen med noen norske som vi ble kjent med. Var litt godt aa kunne legge engelsken paa hylla for ei stund.

Som dere kan se fra overskriften, saa er vi fortsatt i Byron Bay. Dagene her har vi brukt til aa lege kroppen paa stranda, men i gaar ble vi med paa en aldri saa liten utflukt. Turen gikk til en hippi-landsby kalt Nimbin. Landsbyen laa en times busstur unna, saa vi meldte oss paa en guida tur. Guiden vaar kalte seg “happy coach”, hadde dreds, i tillegg til at han hadde barbert halve trynet (inkl oeyebrynene). Jeg ble ganske skeptisk da jeg senere fant ut at han ogsaa var bussjaafoeren vaar. I en buss fra 60 tallet, med daarlige dempere og i foelge “happy coach” ogsaa daarlige bremser, saa suste vi av gaarde i kuppert terreng, med krappe, smale svinger. Jeg var til tider litt smaaredd, men skjoente at han proevde bevisst aa skremme oss litt. Men da han begynte aa sjonglere med tre baller mens han kjoerte, da var jeg ikke bare smaaredd lengre. Men men vi kom oss helskinna gjennom turen.

I tillegg til en litt for spennende busstur, saa fikk vi med oss et marked som solgte allslags organiske matvarer, haandarbeid, i tillegg til Jannis Joplin-kopier som stod stod rundt paa markedsplassen og spillte. Siste stopp paa utflukten var Nimbin. Nimbin er en liten landsby, hvor oekonomien er bygd opp av hasj. Restaurantene hadde saakalte spesialmenyer, hvor en kunne kjoepe kaker med spesialingredienser. Langere gikk gatelangs og solgte ingrediensene i loesvekt, mens butikker solgte utsstyret for aa bruke det. Vi beholdt dollarene i lomma og observerte heller de fastboende og andre turister som hadde spist litt for mye sjokoladekake.

I dag skal vi proeve aa finne ut hvor vi skal reise i morgen. Det blir kanskje til Surfers Paradise eller Fraser island. Dere faar se paa neste blog.

Hade saa lenge!

Kuala Lumpur, Malaysia

Hei igjen!

Naa har vi kommet til siste stoppested i Asia, og dette er ogsaa den siste dagen foer vi reiser videre til Sydney i ettermiddag. Det er litt vemodig aa reise fra sorost-asia, siden det er rett og slett har vaert fantastisk aa feriere her: Vakkert, bra klima, vennlige folk, mye liv og ikke minst billig. Det skal bli vanskelig aa takle overgangen fra aa spise tre ganger om dagen paa restaurant, til aa spise toert broed og tomatboenner paa boks. Men men, det har vel sin sjarm det ogsaa

Sist jeg oppdaterte bloggen, saa befant vi oss paa Thailands vest-kyst, naermere bestemt Phi-Phi-oeyene.

Foer vi kom dit, hadde vi hoert rykter om at det var det rene paradis. Da vi ankom, saa svarte det ikke direkte til vaare forventninger, men som vi mistenkte, og som vi senere fikk bekreftet, saa maatte vi bevege oss litt bort fra havna for aa finne de vakre strendene.

Phi phi er veldig turistifisert. Pga dette og bieffekter av den forferdelige tsunamikatastrofen, saa er det sammenlignet med resten av Thailand, dyrt aa feriere her. Men men, det skal jo mye til for aa skremme ei norsk lommebok, full av oljepenger. Kanskje det er grunnen til at det nesten kun er skandinaviske turister her? For faktumet er, uten aa overdrive, at det er godt over 70% skandinaviere her. For det meste svensker, men ogsaa en del normenn og dansker. En ser nesten flere blonde folk enn moerke, og restaurantene heter HC Andersen i stedet Chan’s. Et ganske merkelig fenomen, spoer du meg.

Vi kom til phi phi den 23. mars. Fra Ko Phangan resiste vi med en nattbaat, som skulle vaere en slags sovebaat. I kjent asiatisk stil, saa hadde de ogsaa paa denne ferden klart aa overbooke. Vi var noen av de siste som kom ombord, og ble uten ei mine forvist til et hjoerne av baaten, hvor vi ble holdt selskap av ca hundre par sure sandaler, en moped og et bur med kaniner. Ikke saerlig hyggelig der og da, men vi fikk utrolig nok litt soevn og saa er det jo en artig historie i ettertid.

Dagene paa phi phi var LATE. Alt virket tilsynelatende aa vaere et ork. Men vi fikk naa med oss en halvdags tur med snorkling, en tur til den kjente stranda fra filmen “The Beach” og avsluttet med aa toeffe litt rundt med baat i solnedgang.

Vi hadde ogsaa en dag, der vi paa egete initiativ leide snorkleutstyr. Det var en veldig fin tur, hvor vi gikk til ei stand ikke saa langt i fra der vi bodde. Her saa vi masse fin fisk, i tillegg til at vi saa opp til flere haier. Haiene var rolige, noe jeg var glad for, siden de definitivt var store nok til aa gjoere en del skade.

Ellers gikk nu dagane. Audun hadde faatt en ny rasjon med norske boeker etter at Tone Marit hadde vaert paa besoek, saa da ble det mye Jo Nesboe og Harry Hole paa standa.

Paa kveldene fikk vi med oss litt engelsk fotball (Man U-Liverpool, 3-0, ren overkjoering), i tillegg til et ganske artig konsept de hadde paa en bar: Baren var nemmelig utstyrt med en boksering, og de som ville kunne sloss for ei “bucket” med sprit. De frivillige ble utstyrt med bekyttelse, for saa a daelje loes paa hverandre. Vi holdt oss paa sidelinja, om noen skulle lure paa det.

Den 28. reiste jeg inn til Phuket, for saa neste dag ta et fly til Singapore. Oeystein hadde reist fra phi phi den 26. og var allerede i Singapore. Audun reiste samme dag som meg, men tok buss i stedet for fly.

I Singapore hadde Oeystein sporet opp et av de billigste hostellene i byen. Siden Singapore er betraktelig dyrere enn Thailand, saa betydde dette at vi maatte sove paa dormetry (dele rom med andre ukjente). Det var litt trangt og til tider ganske upraktisk, men desto lettere aa sosialisere seg.

Den foerste dagen gikk mest med til aa gaa rundt i elektronikk-sjappene for aa se om en kunne gjoere noen kupp. Audun sparte en god del hundrelapper paa en ipod han kjoepte. Paa kvelden var vi nede paa Boat Quay (masse restauranter som ligger langs Singapore river) og saa litt engelsk fotball igjen.

Dagen etter sov vi lenge, men ikke saa lenge at vi gikk glipp av kirka. Det var soendag, og det betyr grillfest i den norske sjoemannskirka. Vi noeyt en typisk norsk grillmiddag: Kyllingfilet, biff, salat og potetsalat. Til dessert hadde vi vaffler og kaffe, mens vi samtidig leste fedrelandsvennens paaskeutgave. Vi slo ogsaa av noen samtaler med fastboende nordmenn.

Den 31. reiste Oeystein videre til Kuala Lumpur. Audun og jeg brukte dagen paa Sentosa, ei lita oey utenfor. Her fikk vi oss en tur i ei kabelvogn, med god utsikt over byen. Paa Sentosa var vi i “under water world”, som er et svaert akvarium, hvor en observerer alskens fisk og sjoedyr, gjennom en tunell som ligger paa bunnen. Vi fikk ogsaa med oss et delfinshow, som var med i billettpakk. Her saa vi delfiner som tok dobbel salto med skru, sparka ball med bakfinna og som vennlig hilste paa publikum etterpaa. Et veldig imponerende show.

Den siste dagen i Singapore ble brukt til aa utforske jordklodens mystikk og mysterier paa Singapore Science Senter. I stede for aa ramse opp alt vi saa her, saa skal jeg heller servere dere en bildeserie seinere. Bilder sier jo tross alt mer enn 1000 ord.

Etter Science senteret, saa tok jeg en spasertur paa gamle trakter. For dere som ikke vet det, saa bodde jeg i 1995/96, 10 mnd i Singapore. Jeg proevde aa komme meg inn paa omraadet der vi ei gang hadde bodd, men ble stoppa av ei vakt. Vaktene hadde visst blitt litt mer skjerpa siden sist. Etter det jeg huska fra tidligere, saa var de litt sloevere ved den andre inngang, saa jeg proevde et siste forsoek her. Jeg gikk rakrygga og saa naturlig som mulig, hilste hoeffelig, mens jeg gikk rett forbi uten aa vise legitimasjon. Etter dette tok jeg meg en dukkert i bassenget, mens jeg med en nostalgisk foelelse, satt ved bassengkanten og leste Harry Hole.

Pa kvelden tok Audun og jeg nattoget over til Kuala Lumpur. Dagen etter brukte vi til aa se Kuala Lumpurs store landemerke, nemmelig Petronas Towers (en gang verdens hoeyeste bygninger). Petronas Towers er kanskje mest kjent for broa, som i ei hoeyde paa 170 m, kobler taarnene sammen. Audun og jeg ble med paa en guida tur opp til broa. Det var en ganske luftig opplevelse, som dere kan se ut fra bildene (som kommer).

Ellers har vi brukt de to dagene paa aa suse litt rundt paa “fakemarkedet” i Chinatown.

Naa skal vi snart stikke med taxi til flyplassen, saa neste gang dere hoerer fra meg, saa er jeg down under.

Selv om jeg ikke har faatt kommentert kommentarene, saa er det fortsatt like hyggelig aa motta dem

Phi Phi, Thailand

Hei alle sammen!

Da var det tid for en ny oppdatering. Den kom litt seinere enn planlagt, grunnet nedprioritering av tid paa internett. Til og med paa ferie blir jeg innhenta av “tidsklemma”. Mye som skal sees, oppleves og fordoyes. Det er mao. ikke bare bare aa vaere paa tur. (Regner med mye sympati fra dere der hjemme)  :) 

Sist dere hoerte fra meg, saa befant jeg meg i Phnom Penh i Kambodsja. Dagen etter reiste jeg til Siem Reap for aa se et av hoydepunktene paa turen, nemlig de imponerende templene av Angkor.  Jeg tok buss tidlig paa morgenen, og var pga. en sein kveld i forveien ikke saerlig opplagt da jeg kom fram. Det hjalp ikke at det foerste som moette meg utenfor bussen, var 15 lokale, pratende i munnen paa hverandre, som proevde aa selge meg transport og en plass aa bo.  For aa slippe unna pinen, tok jeg et raskt og ukritisk valg av sjaafoer og bosted. Valget viste seg utrolig nok aa vaere svaert bra. Plassen jeg ble boende paa, laa sentralt plassert og hadde egen pub paa taket, foroevrig med gratis billiard og byens billigste Angkor beer (ca 2.50 NOK for en halvliter).  Etter aa ha skutt gullfugelen, beloennet jeg kroppen med aa utsette templene til dagen etter. Resten av dagen tilbringte jeg i en god stol med ei god bok. 

Dagen etter stod jeg opp kl. 0700.  Kl 0800 stod min private tuk tuk-sjaafoer, som jeg hadde inngaat en deal med dagen foer, klar til aa vise meg templene. Omraadet er veldig stort og folk bruker ofte 3 dager og opp til ei uke paa aa se alt. Pga. den stive inngangsprisen, saa valgte jeg aa kun bruke en dag her. Jeg hadde paa forhaand lest hva som var hoydepunktene og fikk sjaafoeren til aa kjoere meg dit.

For aa proeve aa oppsummere dagen kort: Jeg saa 4 forskjellige templer, som alle ble bygget paa 1000-1200 tallet under det khemerske rikets storhetstid. Angkor Wat er det mest kjente og det foerste jeg saa.  Det var enormt og var paa stoerrelse med en liten by. Alle veggene hadde utgraveringer som fortalte religioese historier (fra hinduismen). Man kan sikkert bruke en hel dag bare paa aa se paa en vegg her.  Jeg brukte halvanne timer foer jeg suste av gaarde til neste tempel.

 

Bayon var det neste som stod paa programmet: Et merkelig byggverk med masse forhoeyninger, hvor en paa hver forhoeyning hadde ansiktet til kongen Bayon utgravert. Hvor enn du stod, saa hadde du et ansikt som stirra paa deg. En fikk foelelsen av aa vaer overvaaka, noe som kanskje var litt av hensikten den gangen de bygde det.

 

Det siste jeg saa av hoeydepunktene, var et tempel som jeg ikke husker navnet paa. Det karakteristiske med dette tempelet, er at det nesten er spist opp av jungelen. En fikk skikkelig Indiana Jones-foelelse av aa gaa i disse omgivelsene. Store traer har vokst gjennom vegger og sprengt ut deler av den (har noen stilige bilder herfra). Dette var nok dagens hoydepunkt for min del.

 

Kl. 1500 hadde T-skjorta mi skifta farge fra lyse- til moerkegraa. Det var utrolig varmt og jeg var tom for vann, saa da fant jeg ut at nok var nok. Det hadde vaert en fin dag, men det er begrensa hvor mye en orker og har glede av aa se naar temperaturen er 30 grader i skyggen.

Dagen etter var det duka for en ny busstur. Destinasjon: Bangkok. Med tanke paa turisme og ellers andre forretninger med Thailand, saa skulle en tro det var motorvei paa denne strekningen. Men pga. korrupte politikere og sleipe flyselskaper, ble det hompetiten teia fram til grensa. Som om ikke det var nok saa ble jeg ogsaa et offer for overbooking paa bussen. Jeg og tre andre ble noedt til aa vente 2.5 time foer vi saa maatte ta taxi fram til grensa. Det positive var at jeg slapp aa betale noe ekstra, og pga at jeg var i godt humoer denne dagen, saa var det andre hoder som kokte mer enn mitt. Etter 10 timer med venting, taxi, venting igjen og buss, saa var jeg i Bangkok.

Planen min var egentlig aa ta en nattbuss soerover samme kveld, men pga den store pilgrimsferden til fullmaanefesten, saa var alt fullt. Jeg maatte vente et dogn i Bangkok (noe som foroevrig ikke er det vaerste) foer jeg fikk en nattbuss til Chumpon. Her tok jeg ut penger i en minibank, som tilfeldigvis laa ved et sykehus, som igjen resultrerte i bekymringer fra min far da han sjekka nettbanken. Etter dette tok jeg baat direkte over til oeya Ko Toa, som ifoelge guidboke skulle vaere et dykke-mecca. Jeg hadde planer om aa ta et par dykk foer den beroemte fullmaanefesten.

Som resten av Soer-Thailand, saa er ogsaa Ko Tao innfiltrert av svensker. Selv om det strider i mot all norsk natur, saa valgte jeg aa stoette noen svensker som hadde starta opp en dykkerforretning. De tilbydde halv pris paa overnatting hvis jeg valgte aa bruke dem naar jeg skulle dykke.  Jeg antar at det hadde stridd enda mer i mot den norske natur om jeg hadde motstaatt dette tilbudet.

Paa Ko-Tao tilbringte jeg to dager i en svensk-bygd bambusbungalow. (Tror ikke det blir en ny hit paa IKEA).  Jeg dykka kun den ene dagen, saa det ble bare ei natt med halv pris. Dykkinga var foroevrig ikke saa bra som jeg hadde forventa. Visibiliteten var paa langt naer slik som jeg hadde forestilt meg og korallene var heller ikke saa fargerike. Det positive var at vi saa en del fin fisk, i tillegg til at jeg ble kjent med en del artige folk som jeg traff igjen paa kvelden. Resten av tiden paa Ko Tao brukte jeg til aa svi skinnet i sola og kjoele meg ned naar jeg ble for varm.

 

Den 20. reiste jeg videre til Ko phangan. Det var her duket for en gjenforening av trioen igjen. Ikke minst var det ogsaa her duket for O’ store fullmaanefest dagen etter. Vi hadde paa forhaand gamblet paa aa ikke forhaandsbooke overnatting, noe som igjen medfoerte til felling av en ny gullfugel: Det var nok litt flaks, men vi fikk et tremannsrom med aircon (det siste de hadde), kun et steinkast i fra festlighetene, men likevel ikke saa naerme at det ikke var mulig aa sove, til ca 85 kr natta per person.

Paa dagen laa vi paa stranda og bada, mens vi paa kvelden festa under fullmaanen. Vet ikke hvor mange folk som var paa stranda kvelden den 21., men har hoert rykter om at det er ca. 30 000 folk under hoysesongen. Det var en heidundranes fest med mye daarlig musikk, utrolig stilige pyroshow, mye dansing og litt drikking. Jeg tror alle var enige om at det var en av, om ikke den beste, festen de hadde vaert paa noen gang. Det var Audun som var pressefotograf under festen, saa dere faar sjekke han sin side for bildene.

Naa befinner jeg meg paa Phi phi oyene. Det var her filmen “The beach” ble filmet. Det faar bli i neste blog, for naa skal jeg moete de andre om 5 min…

Haaper alle har kost seg i paaska og ikke blitt for solbrente…

Paa gjenhoer

   

Phnom Penh fortsettelse

Da var jeg tilbake igjen…

Vi ankom Hue paa ettermiddagen den 1/3. Hue er en ganske stor by i Vietnam. Vi merka fort at det var et mye hoyere tempo her enn i Laos. Trafikken suste forbi, i tillegg til at hvert andre kjoeretoy blaaste i hornet naar det passerte oss. I Norge er det forbudt aa missbruke hornet, mens i Vietnam skulle en nesten tro det var paabudt. Det kan nesten virke som trafikkregler generelt er helt fravaerende her. De har trafikklys, roed og groenn mann, men det ser tilsynelatende ut til ikke aa ha noen innvirkning. Da vi skulle krysse den foerste veien, saa stod vi i ca 5 min foer vi skjoente at trafikken ikke ville stoppe for oss. Vi fant senere ut, ved aa observere de lokale, at trikset er aa bare krysse gata i et rolig og jevnt tempo. Biler og motorsykler vil da bare kjoere rundt deg. 

Vi var bare en hel dag i Hue. Likevel utnyttet jeg dagen bra. Jeg fikk med meg Citadel, som var en gammel kongelig base. Omraadet hadde en omkrets paa 2500 meter. I kjernen av omraadet laa “den forbudte lilla by”. Dessverre var dette ogsaa en av plassene som havnet under amerikanernes bombeteppe under Vietnamkrigen, saa det var kun ruiner igjen av den. Likevel var det fortsatt mulig aa se at det hadde vaert litt av et byggverk som hadde staatt der.  Hagen og noen av bygningene rundt var enda i god takt.

  

Dagen etter reiste vi til Hoi An. Denne byen var et av hovedmaalene mine i Vietnam. Byen er liten og koselig, men tross dens lille storrelse, saa har den klart aa samle over 200 skredderbutikker. Det var dermed duket for en ny oppgradering i klesveien. Jeg hadde egentlig bare tenkt aa skaffe meg en ny dress, men det ble litt mer enn det. Oystein og jeg fikk sydd oss to nye dresser hver av den mest moderne slag. I tillegg fikk jeg sydd meg enda ei dressjakke, 7 skjorter og en god del slips. Dette er rene galskapen vil kanskje mange si (innkludert meg selv), men det var vanskelig aa ikke la seg rive med naar alt satt som et skudd og prisen paa hele galskapen kun kom paa 1600 NOK. Saa naa har jeg Dress, skjorte og slips for hvertfall et tiaar fram i tid. Ikke saa daarlig investering synes naa jeg. Jeg maa bare passe paa aa ikke legge paa meg paa 10 aar

  

Vi var i Hoi An i 4 dager.  Dagene gikk stort sett med til aa fly mellom forskjellige skreddere for aa gjoere justeringer paa det vi hadde bestillt. Naar vi ikke hadde avtaler med skreddere, saa gikk vi inn i nye skredderbutikker og gjorde nye avtaler. Naar vi hadde skredderne helt i halsen, saa roa vi ann ned med ei kald utepils paa en av de fine uterestaurantene. Ikke saa mye tid til severdigheter her…

  

Etter Hoi An reiste vi videre til Nha Trang. Dette var ogsaa et av hovedmaalene mine i Vietnam. Hoi An svarte saa absolutt til forventningene, mens Nha Trang til de grader IKKE gjorde det. Jeg hadde paa forhaand sett for meg aa gjore en del vannsport som wakeboard, windsurfing, kayak osv. I tillegg hadde jeg tenkt aa melde meg paa en baattur som skulle gaa til noen oyer ut i fra kysten. Jeg endte opp med ikke aa gjoere noe som helst av de tingene de tre dagene vi var i Nha Trang. Vannsporten var alt for dyr og vaeret var alt for daarlig til at jeg gadd aa vaere med paa baatturen. I stedet fikk jeg heller ordnet litt administrativt, dvs. sendt av gaarde lasset med toy jeg kjopte i Hoi An og skrevet litt mail. Jeg skulle egentlig ha blogget litt ogsaa, men jeg kom ikke inn paa bloggen i Vietnam. Skyldes nok at myndighetene har blokkert sider som wordpress her nede. Litt rare prioriteringer sporr du meg. Ellers feira vi ogsaa Oysteins 25-aarsdag den ene kvelden i Nha Trang.

Natt til den 10. reiste vi til Saigon. Vi tok en “sleepingbus”, et genialt konsept de har, hvor bussen bestaar kun av senger og saa kjoerer den om natta. Bussen gikk klokka 8 paa kvelden og vi vaaknet opp kl 8 i Saigon paa morgenen. Dermed var baade tid og penger spart.

I Saigon traff vi Audun igjen. Han hadde hatt ei fin tid i nord (noe som dere kan lese mer om paa hans blogg). Vi gjorde litt forskjellige ting de dagene vi var her. Jeg var aa saa paa “reunification palace”, som var her presidenten i Soer-Vietnam holdt til foer Vietnamkrigens slutt. Da Vietcong kom brasende i tanks gjennom portene her 30 april 1975 var det dette som markerte slutten paa krigen. Hele bygningen har siden den gang staatt uroert og fungerer som et symbol paa sammenslaaingen av et kommunistisk Vietnam. Var helt ok aa se, men det hadde definitivt vaert mer interessant i foelge med en guid. 

Dagen etter var Oystein og jeg aa saa paa de beromte Cu Chi-hulene. Det var disse hulene som gav Vietcong en stor taktisk fordel i forhorhold til amerikanerne under krigen. Vi fikk sett litt kommunistisk propaganda foer vi selv fikk lov til aa krype gjennom hulene. De var ikke saerlig konfrotable og etter kun 20 meter saa var de fleste forsynte med hulekryping.  Etter hulekrypingen saa tok guiden oss med til en skytebane. Her fikk vi sjansen til aa blafre loes med alt hva hjertet maatte begjaere av vaapen. Det var alt fra mitraljoeser til haandvaapen. Prisen var litt stiv, saa vi valgte heller aa se paa rikingene som skoyt.

   

I gaar reiste jeg alene videre til Kambodsja. (Jeg vet du ikke liker det mamma, men det gaar greit. Jeg har allerede truffet noen andre som jeg har hengt litt sammen med). Audun og Oystein ble en dag lengre for saa aa fly videre til Bangkok i dag. Audun skal treffe dama som kommer paa besoek, mens Oystein ville prioritere mer tid i Sor-Thailand. Planen er at vi skal treffes igjen paa fullmaanefesten paa Ko phangan den 21.

I dag har jeg vaert aa sett paa “Tuol Sleng” fengselet og “The killing fields”. En kjapp oppdattering paa historien: Begge disse stedene oppstod under Pol Pot og Roede Khemers regime. Det var i kjolvannet av Vietnamkrigen at Pol Pot kom til makta. Planen hans var aa bygge opp et nytt (ekstremt) kommunistisk Kambodsja, hvor nasjonen skulle staa sammen som en enhet. Med andre ord alle skulle vaere like og gjoere som overmakta sa.  Det var ikke rom for personer som tenkte idividuellt eller andre som kunne vaere en trussel for planen hans. Saa foerste steg i planen hans var aa eliminere alle med hoyere utdanning. Ellers saa ble alle som viste den minste motstand til planen hans ogsaa drept.  Alt i alt ble over 2 millioner mennesker drept i loepet av faa aar. De fleste av dem Kambodsjanere, men ogsaa personer fra naboland og noen faa europeere. Hvis ikke de ble kjoert direkte ut til slettene kalt “The killing fields”, hvor de ble slaatt i hjel (for aa spare paa kulene) og kastet i ei massegrav, saa endte de foerst opp paa “Tuol Sleng” fengselet. Her ble de avhoert og torturert foer de saa endte opp i ei massegrav. “Tuol Sleng”  fengselet var paradoksalt nok en tidligere skole som ble bygd om. I dag er det et museum hvor en kan se torturkamrene og fengselsceller. De har ogsaa hengt opp plakater med gripenden historier og bilder. En fikk virkelig frysninger av aa gaa i disse lokalene.

 

Etter fengselet var jeg aa saa paa “The killing fields”. Her hadde de satt opp en minnesbygning med vegger av glass. Bygningen var fyllt med hodeskaller fra folk som var funnet i massegraver. Vi gikk ogsaa rundt paa slettene med oppgravde massegraver over alt. Vi kunne se beinrester og rester fra klaer til offrene  som enda kom opp fra bakken.  Det var ikke saerlig opploeftende aa se, men slike opplevelser faar en til aa se ting i perspektiv. Jeg synes absolutt det var vaert aa faa med seg.

   

I morgen taar jeg bussen videre opp til Siem Reap. Her skal jeg se paa de beroemte templene av Angkor Wat.  Jeg skal ikke gi dere en historietime paa det, men det er iallefall en av tidenes mest ekstreme, menneskeskapte arkitektur gjennom tidene. Kan nok nesten sammenlignes med pyramidene i Egypt. Saa jeg gleder meg til det.

Dere hoerer nok fra meg igjen om ei ukes tid.

Phnom Penh, Kambodsja

Vang Vieng, Laos

I dag er det 27. februar. Dvs. noyaktig 24 aar siden jeg kom til verden.  Utrolig nok saa er dagen i dag den eneste dagen paa hele turen hvor vi ikke har sett snurten av sola, saa vaergudene synes ikke saerlig om meg. Likevel saa bestemte jeg meg i dag morges for at ikke vaergudene skulle oedelegge dagen og bestilte derfor pizza til frokost. Sammen med ei Cola saa smakte det fortreffelig. Skikkelig sunnkost

Laos har saa langt overgaatt alle forventninger. Folket er vennlige, vakker natur og saa er det ekstremt billig her. Laos er faktisk det billigste landet i hele verden aa feriere i. F.eks betalte jeg bare 25 kr for den haerlige frokosten min, og det var et dyrt maaltid. Vanligvis betaler vi ca. 13 kr for en middag, saa jeg fleska virkelig til paa bursdagen min. For aa bo saa betaler vi ca 17 kr pr natt.

Sist jeg skrev saa var vi i Luang Prabang. Vi var der tilsammen 3 dager. Det var en koselig liten by. Jeg fikk ikke sett saa mye av severdighetene i byen. Jeg hadde nemmelig behov for aa roe ned sightsingen litt disse dagene. Saa det ble til at jeg satt mye paa kafe og leste,  paa internett og generellt surra litt rundt i gatene.  Det passa meg utmerket og jeg fikk virkelig lada opp batteriene igjen. Audun fikk ogsaa tatt noen gode bilder av det som var aa se. Scandinavian Bakery er mitt beste minne fra denne byen

Fredag tok Oystein og jeg bussen til Vang Vieng. Audun tok en liten avstikker til Phon Savan (som dere kan lese mer om paa hans blogg. Ligger link i bunnen av sida). Vang Vieng er plassen for fysiske aktiviteter. Saa med fullada batterier var jeg veldig klar for aa gjore noen aktiviteter.  

Dagen etter vi kom ble vi med paa en pakketur som varte hele dagen. Den bestod blant annet av utforsking av to huler. Den foerste var ei hellig hule, ikke dypere enn 20 m. Den hadde en buddahfigur innerst. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Hule nummer to ble betraktelig mye bedre. Den gikk noen hundre meter inn i fjellet og store deler av den var fyllt med vann. Med hodelykt og badering saa slepte vi oss innover i hula. Vi saa ingen flaggermus eller andre dyr. Veggene hadde noen stilige utforminger, men jeg er sikker paa at det finnes mange andre huler som er mer spektakulaere. Men dog, en fin opplevelse likevel.

   

Etter hulene saa var det tid for litt elvekayak. Vi ble plassert i to-manns-kayaker. Vi fikk litt instruksjon paa daarlig engelsk og saa uti med oss. Pga toerketiden saa var ikke vannfoeringen saerlig stor. Det var igrunne helt greit. Vaerken Oystein og jeg hadde noe saerlig erfaring med kayakk. Det ble en kosetur i steikende sol, hvor alle provde aa sprute paa hverandre og velte hverandres kayak. Oystein og jeg var i team og var saapass overmodige at vi yppet oss med guidene.  Det endte kanskje veldig overraskende med at kayaken vaar tippa og vi ble vaate. :(  Men som sagt saa steika sola og det var egentlig bare behagelig.

  

Paa kvelden samme dag kom Audun tilbake fra utflukten. Og vi bestemte oss ganske raskt for at vi dagen etter skulle proeve ”tubing”. “Tubing” er en av hovedattraksjonene her i Vang Vieng. Det gaar ut paa aa sitte i en badering og drive med strommen nedover elva.  I tillegg har jo de lokale skjont at turistene er glad i ol og har derfor plassert ut en pub nesten hver 20. meter nedover elva. Med hoy musikk, slengtau og iskald ol prover de hele tiden aa lokke deg inn til deres pub. Hvis du ikke ville sitte aa hoere paa oeredoevende technomusikk fra sprenkte hoytalere, saa var det ikke noe i veien for at en kunne nyte olen i baderingen. Vi synes det var et genialt konsept og koste oss kjempe masse. 

Dagen etterpaa var vi saa fornoyd med gaarsdagens tubing at vi ikke klarte aa motstaa en ny dag i baderingen…

    

I gaar klarte vi aa motstaa baderingen.  Vi leide oss noen terrengsykkler og utforska naeromraadet litt mer. Vi besokte enda ei hule med enda en ny buddhafigur. Etterpaa var vi aa bada i en lagune. En veldig flott dag dette ogsaa.

     

 I dag reiser vi videre til Vientiane. Dette er hovedstaden i Laos. Vi regner med aa vaere her et par dager foer vi reiser videre til Vietnam. Det kan se ut som vi kutter Hanoi og resten av nord-vietnam og heller konsentrere oss om sor. Min personlige plan er aa komme meg til Hue i Vietnam (informasjon til dere som folger litt med i atlasen).  Herfra har jeg lyst til aa reise sorover til Hoi An, Nha Trang, Mui Ne og for saa aa ende opp i Ho Chi Minh (Saigon). Etter dette blir det nok en 5 dager i Kambodsja hvor jeg skal se templene i Angkor Wat. De siste ukene i asia blir nok paa oyene i Sor-Thailand, Singapore og Kuala Lumpur.

   

Luang Prabang, Laos

Den siste uka har det skjedd veldig mye. Jeg har rett og slett ikke hatt mulighet til aa sette meg ned ved dataen.

Jeg avslutta forrige innlegg med at jeg skulle paa Thai boksing. Vi kom oss dit og fikk med oss 8 kamper. Vi hadde ikke de beste plassene, men kom alikevel ganske naer ringen. I og med at vi satt paa de billigste plassene, saa var det mange lokale rundt oss. Baade bokserne og publikum var ganske rolig til aa begynne med, men saa etter ei runde eller to gikk stemninga i taket. Kampen ble mer aggressiv og det var tydlig at det foregikk pengesatsing blant publikum. Publikum gjorde febrilske tegn med hendene, folk snakka i telefon og naar runda var ferdig saa ble penger utveksla mellom folk. Jeg skjonte aldri helt systemet i det, men dog, en artig opplevelse.

  

Dagen etter tok vi nattoget nordover til Chiang Mai. En ganske stor by i thailandsk maalestokk. Vi hadde paa forhaand meldt oss paa jungeltracking foer vi reiste fra Bangkok. Planen var egentlig aa ha en rolig dag i Chiang Mai foer trackingen, men Audun ville det anderledes…  Saa fort vi hadde faatt satt fra oss sekkene, saa var Audun i full gang med aa forhandle prisen paa et strikkhopp. Jeg var litt usikker, men fant ut at jeg kunne ikke vaere noe daarligere. (Oystein hadde litt andre planer for dagene i Chiang Mai, saa han reiste alene de 4 dagene vi var her).  Etter aa ha forhandlet oss fram til en pris paa ca 300 kr, ble vi kjoert til der vi skulle hoppe. Paa plassen var det et lite vann hvor de hadde plassert ei heisekran over. Hoyden var 50 m. Audun hadde hoppa i strikk foer, saa han skulle vaere toeff og hoppe foerst. Jeg merka at jeg ble litt mer skjelven da Audun stod paa toppen og ropte ting som bla. “fytti katta”  av full hals. Etter noen sekunder med noeling, saa kasta han seg utfor. Det gikk veldig greit. Det som likevel gjorde meg litt nervos, var at Audun hadde faatt hele hodet under vann. Dette var selvfoelgelig meninga, men det betydde at det ikke var rom for stor feilmargin paa vekta. Saa naar det var min tur, merka jeg hendene skalv litt. Om ikke det var ille paa bakken, saa var det i allefall ille paa toppen. Da jeg stod der saa var jeg sikker paa at jeg kom til aa trekke meg. Det virka rett og slett for sykt til aa gjennomfoere. Mens jeg hadde en indre kamp med meg selv, saa begynte han som stod sammen med meg aa telle ned fra 3. Paa 1 saa hoppa jeg. Det var nok ikke mer enn et par sekunder i fritt fall, men jeg tror nok livet gikk i revy minst to ganger. I fritt fall klarte jeg ikke aa tenke og husker egentlig ikke saa mye av det, men med en gang strikken begynte aa stramme seg, saa var det som jeg fikk en foelelse av kontroll igjen. Jeg klarte aa tenke og gjorde meg klar til aa treffe vannet. Jeg fikk saa vidt dyppa hodet foer jeg spratt opp og ned som en jojo. Etterpaa gikk baade Audun og jeg rundt med et glis resten av dagen. Det var forferdelig mens det stod paa, men skikkelig berusende etterpaa. Vil absolutt anbefale folk aa proeve det. 

   

Dagen etter var det tid for jungeltracking. Vi hadde kvelden i forveien moett gruppa vaar. Den bestod av ti personer + to guider. De andre var fra USA, Canada og Australia. Hyggelige folk hele gjengen. Foerste dagen gikk vi i tre timer. Det var ganske greie stier aa gaa paa og pga at det var toerketid, saa var det faa utfordringer. Vi overnatta i en liten landby bestaaende av 7 familier. Her loep honer, griser og hunder om hverandre. Hyttene som vi sov i var bygd av bambus. Vi fikk servert et herremaaltid og etterpaa satt vi rund baalet og sang. Koselig som bare det… Dagen etter gikk mye i det samme. Audun og jeg ble litt skuffa over at det ikke var saa mye annet enn jungel aa se. Guiden var elendig i engelsk, saa det var vanskelig aa faa ut noe fornuftig av han. Dag 2 endte ved et kjempe fint fossefall, som var en stor opptur i forhold til slik dagen hadde vaert tidligere. Det sosiale paa kvelden ble igjen en suksess. Den siste dagen var absolutt den beste. Vi fikk ridd paa elefanter og rafta paa bambusflaater.

    

Selv om ikke alt svarte til forventningene naar det gjaldt trackingen, saa var vi alt i alt fornoyd. Vi ble kjent med en del bra folk som vi kanskje skal treffe igjen i USA og Australia.

  

Paa sondag reiste vi fra Chiang Mai. Vi tok bussen opp til Chiang Khong, som er grensepunktet mellom Thailand og Laos. Denne dagen var mer en transportetappe. 7 timer paa en buss som hadde 5 seter i bredden. Denne bussen er nok det naermeste jeg noen gang har vaert et klaustrofobisk anfall. I ettertid er det ganske artig aa se tilbake paa, men det blir nok VIP-buss neste gang.

Etter ei natt i Chiang Khong saa stod vi opp tidlig for aa krysse grensa over til Laos. Klokka 11 var i om bord i en “slowboat” paa den mektige Mekong elva. Mekong gaar foroevrig fra Kina og hele veien ned gjennom Laos, Kambodsja og renner ut ved Ho Chi Minh (Saigon) i Vietnam. Hvis folk har sett filmen ”Apocalypse Now”, saa er det paa denne elva handlingen foregaar. Saa med lyden av “The end” med The Doors paa mp3-spilleren, saa var det nesten som jeg kunne kjenne en svak lukt av napalm (”I love the smell of napalm in the morning”) mens vi skled nedover elva.

  

Turen med baaten hadde vi booket paa forhaand.  Maalet vaart var to dager paa Mekong foer vi skulle ende opp der vi er naa, Luang Prabang. Foerste dagen kjorte vi 7 timer paa elva. Naturen rundt er flott, men det kan nok ikke maale seg naturen en ser fra sognefjorden og hardangerfjorden i Norge. Likevel et flott syn.  Dag nummer to varte i 9 timer. Vi var fremme i Luang Prabang ca kl 18 (lokaltid) i gaar. Pga. de harde trebenkene, med minimal beinplass, saa hadde jeg paa dette tidspunktet faatt skikkelig nok av “slowboat”. Da var det mer hyggelig at vi klarte aa skaffe oss et rom med egen balkong til 25 kr natta per person. Nok en positiv overraskelse kom da jeg senere fikk biff, med ovnsbakte poteter, soppsaus og salat med hvitloeksdressing til 35 kr. Laos er nemmelig det billigste landet i sorost-asia.

I dag har jeg spist en god frokost paa “Scandinavian bakery”, en plass vi plutselig snublet over. Det var ikke akkurat som Maaseid eller Liberman, men en god erstatning var det. 

Luang Prabang er en by som har deler av byen paa Unescos lister over verneverdige bygninger. Vi har tenkt aa bruke et par dager til her foer vi reiser videre. Neste maal blir nok soerover i Laos. Vi skal innom en plass som heter Vang Vieng (backpacker plass med masse aktiviteter) foer vi ender opp i hovedstaden Vientiane. Etter dette er planen aa reise over til Hanoi i Vietnam. Vi vet ikke hvor lenge vi blir paa de forskjellige plassene, men Laos virker som et kjempe bra land saa langt. Saa sansynligvis blir vi nok i Laos i kanskje 10 dager+-.

Jeg faar ikke lagt ut noen flere bilder i dag, men satser paa aa faa lagt ut noen neste gang jeg er paa nett..

Haaper alle der hjemme har det fint. 

 Paa gjenhoer…